Finsk Lapphund

Jeg er en mellomstor spisshund som som krever ganske mye fysisk aktivitet for å ha det bra. Hvis jeg ikke blir stimulert nok kan jeg nok kanskje bli litt rampete. Jeg elsker å gå lange turer i naturen, spesielt i skogen og på fjellet. Noe av det morsomste jeg vet er å løpe!

Det menneskene bør vite er at jeg er smartere enn de tror. Jeg kan godt lure dem, men lar ikke dem lure meg. For å dra nytte av min mentale kapasitet, har jeg derfor et behov for å gjøre nyttige ting, eller i det minste føle meg nyttig. Utfordringer blir dermed mottatt med glede. Menneskene må heller ikke glemme at man aldri blir for gammel til å leke og ha det gøy!

Forskjeller innad i vår familie finnes selvfølgelig, men de aller fleste trenger lange og varierte turer, hver eneste dag. Men som dere mennesker har også vi dager der vi gjerne slapper av på sofaen. La det imidlertid ikke være noen tvil: vi har mer enn nok energi og lyst til å være med på de tøffe turene.

Finske lapphunder er rolige og vennlige, men vi er ikke redd for å gå våre egne veier

Jeg sier ikke nei takk til å lære meg nye triks og oppgaver. Når jeg er aktiv er jeg våken og engasjert, men kan også fort finne roen og slappe helt av når det trengs. Så lenge menneskene gir meg nok aktivitet, er jeg snill, rolig, ivrig, lojal, empatisk og modig. Noen ganger går jeg likevel mine egne veier. Noen sier at jeg kan være litt sta.

Kos og oppmerksomhet er helt supert, men noen ganger kan det også bli nok, selv for meg. Da går jeg bare og legger meg.

Hvis du har en familie kan jeg passe godt inn. Jeg blir gjerne med på det meste, og kan gjøre det bra i agility, gjeting, og lydighetskonkurranser. De fleste kjenner meg som vennlig og ydmyk, og jeg kan passe fint som terapihund. Forresten: jeg elsker barn!

Som spisshunder flest kan vi bjeffe en del, men trening gjør susen

Noen sier det er mye lyd i oss. Akkurat som i menneskeverden, er det også slik i lapphund-verdenen at det er forskjeller mellom hver enkelt individ. Men det er klart: i mange år hjalp vi menneskene med å holde reinflokken samlet, og stemmen vår var et viktig redskap. Man kan trygt si at det ligger i blodet vårt å bjeffe, men det betyr ikke at vi bjeffer hele tiden. De fleste av oss bjeffer stort sett når det ringer på døren, når vi ser en elg, eller under lek. Vi vil så gjerne fortelle ting, så vi håper det er greit at vi prater noen ganger. Hvis du synes jeg lager for mye lyd, kan du lære meg når det er greit å bjeffe, og når det ikke er greit.

Så lenge jeg er trygg i hjemmet, og ikke lider av separasjonsangst, vil du fint kunne la meg være alene i et hus eller leilighet. Men ikke glem at jeg trives aller best sammen med flokken min.

Nedenfor kan du se et eksempel på hvordan det høres ut når en Finsk lapphund lager lyd:

Lever lenge

Jeg og mine hundeslektninger har heldigvis en god helse og kan gjerne leve i 12-15 år. Vi er sjelden plaget av sykdom, men pass på at oppdretter følger de anbefalte helsesjekkene fra raseklubben.

Det nordiske klimaet passer oss forresten helt perfekt. Vi tåler godt å være ute, selv på de kaldeste dagene. Hvis du tar meg med på telttur om vinteren, kan jeg fint ligge ute i 20 minusgrader, uten å fryse. Litt verre har jeg det når vi får varme somre. Hvis temperaturen kryper mot 30 grader, må jeg avkjøles regelmessig og alltid ha tilgang på kaldt vann. På disse dagene er det best at jeg går tur tidlig om morgenen, eller sent om kvelden.

Sterke instinkter

De fleste finske lapphunder har et utpreget gjeterinstinkt – det betyr at vi kan finne på å løpe etter både elg, reinsdyr og ekorn, for å nevne noe. Når vi gjør det snakker vi gjerne litt også. Vi vil ikke de andre dyrene noe vondt, men vi er så nysgjerrige av natur, at vi synes det er gøy og spennende å treffe dem. Menneskene må derfor øve mye på innkalling, så jeg faktisk kommer tilbake når jeg begynner å løpe etter dyrene. Mye av dette handler om instinkt, så det kan være en stor utfordring å gå i mot dette instinktet.

Hvis jeg vokser opp på en gård, og har kontakt med andre dyr helt fra starten av livet, vil jeg være rolig og komfortabel sammen med dyrene. Hvis jeg aldri har fått muligheten til å møte dyrene, vil jeg nok være nysgjerrig for alltid.

Selvrensende pels – skal ikke klippes

Finske lapphunder skal ikke klippes, fordi det kan ødelegge pelsens kvalitet. Vi trenger ikke så veldig mye stell, men kam meg gjerne én gang i uken, så jeg slipper å få store, ubehagelige floker. Heldigvis er peisen vår selvrensende, så vi trenger verken å dusje eller bade ofte.